Piercing i leppe kalles ofte 'labret'. Ordet er engelsk med latinsk opprinnelse, og betyr '(liten ting) på leppa'. Det uttales la-bret, og ikke la-bre, som det hadde gjort om ordet var fransk (vanlig misoppfatning).
Tradisjonelt finner man labretpiercinger hos en rekke urfolk; eskimoer, sør- og mellom-amerikanske indianere og utallige afrikanske stammer.
Egentlig kan man kalle alle plasseringer rundt munnen for en labretpiercing, men det brukes mest om et smykke som er plassert midt på og nedenfor underleppa.
Plasseringen har også gitt navn til typen smykke som oftest brukes i leppepiercing; en stav som har flat plate i ene enden, og kule/stein/spike o l i andre enden.
En labret er en slimhinnepiercing som sitter igjennom muskulært vev. De bruker vanligvis 2 til 3 måneder på å gro, og de fleste syns ikke de er så ubehagelige å få piercet.
Det er vanlig med litt hevelse de første dagene, så man piercer med et smykke som er litt langt for å gi plass til dette. Den verste hevelsen pleier å gi seg etter 3-4 dager, men det er vanlig at man f eks er hoven på morgenen ihvertfall de første ukene. Labretsmykket bør byttes til kortere etter 3 til 4 uker. Om man ønsker å bruke ring, bør man vente til piercingen er helt grodd.
Fordi slimhinnevevet på innsiden av leppa er svært føyelig, er det ikke så gunstig å bruke ring i piercingen mens den gror. Piercingen stikkes i en rett linje (som regel) i 90 graders vinkel med leppa, og såret gror best med et smykke i samme form (altså et labretsmykke). Om man har ring i, vil piercingen forme seg etter smykket, dvs at hullet på innsiden vil flytte seg lengre oppover. Hos noen kan det gi arrdannelser, irritasjoner og lengre grotid, og når piercingen er grodd blir ringen ofte hengende fremover istedet for å ligge pent inntil leppa på forsiden. Om man bruker labret vil ikke platen på innsiden ligge plant med leppa, og kan føles ubehagelig og i verste fall gi skader på tannkjøttet.
Det er ikke til å komme bort ifra at leppesmykker i noen tilfeller kan gi skader på tenner og tannkjøtt. Største grunn til tannskader kommer av å bite på smykket, så det kan man lett unngå. Tannkjøttskader er mer vanlig, og kommer ofte av at man bruker for lang stang eller har en ugunstig vinkel på piercingen. Når en leppepiercing er grodd bør man bruke et smykke som er akkurat så trangt at platen på innsiden synker litt inn i leppevevet. Det er veldig vanlig å bytte til kortere smykke flere ganger fra man tar piercingen til den er helt ferdig grodd etter mange måneder.
Mange spør oss om plastlabreter er mer skånsomme å bruke. Om man er en type som absolutt ikke klarer å la være med å bite på smykket, så kan dette være en løsning. Men siden plast fortsatt er hardere enn tannkjøtt, hjelper det ikke så mye mot tannkjøttskader. En annen ting man må være klar over når man bruker plastlabreter, er at de samler mye plakk og bør skiftes ut flere ganger i året.
En leppeiercing renses på utsiden med sterilt saltvann to ganger daglig i hele groperioden. På innsiden bør man skylle med et antiseptisk munnskyllevann to ganger daglig i 7-10 dager, og med saltvann etter man har spist, drukket (annet enn vann) og tatt seg en røyk. Dette bør man gjøre minimum første måneden. Sterk mat kan irritere såret litt på innsiden, og alkoholkonsum kan gi hevelse, så dette bør man unngå de første ukene. Sminke i såret, og oral kontakt med andre mennesker (også indirekte), utgjør infeksjonsfare, og bør unngås gjennom hele groperioden. Det samme gjelder snus, som er svært irriterende for piercingen.
Vi kommer tilbake med mer utfyllende informasjon om de forskjellige leppeplasseringene. Dette innlegget ble visst langt nok som det er :)
Medusapiercing med cabochonslipt (glatt sten) onyx
Christiane, Pinpoint
